Reisebrev fra Kenya
Mari er tilbake fra Kenya, og med seg har hun sterke inntrykk, sterke bilder og et reisebrev som får renteøkningen her hjemme til å fortone seg like alvorlig som gnagsår.
Her er reisebrevet fra Mari og reisefølget:
Syv forventningsfulle personer fra Strømmestiftelsen, ABCenter og Dale+Bang møtte opp på Kjevik den 20. september klare for å rette kursen mot Kenya. Noen hadde vært der før mens for noen var det helt nytt. Uansett; å komme til Afrika er noe helt spesielt. Alt er nytt, fascinerende og spennende. Fra den dampende varmen som møter deg, til lukten av svette kropper og brent søppel og trafikken hvor alle gjør som de vil og lyskryss og filkjøring bare er til for syns skyld.
Den første dagen dro vi til et guttehjem som får hjelp av Jamii Bora (den raskest voksende mikrofinansinstitusjonen i Kenya støttet av Strømmestiftelsen) gikk vi rett til gudstjeneste. Og der sto de da, den ene etter den andre. Lovpriste alt de var takknemlige for mens blikkskurene de bodde i lagde en meningsløs kulisse i bakgrunnen. For liksom å understreke det surrealstiske i situasjonen valgte en lubben rotte å spasere over blikktaket mens Joseph på 15 år takket for alt. De har ingenting i livet – likevel virker det som om de har alt.
Neste dag bar det av gårde til Jamii Boras hovedkontor tidlig på morgenen. 200 meter fra målet hørte vi sangen og der sto hele staben og sang av hjertets lyst for å ønske oss velkommen. Dansende i brudekjoler og sorte dresser. I fire timer fikk vi høre sterke historier fra mennesker som kom fra det laveste av det lave på rangstigen hvorfra de sakte men sikkert er på vei ut av elendigheten ved hjelp av de små lånene fra Jamii Boora. Til slutt kom Ingrid Munro “Mama Ingrid”, leder for Jamii Bora. Gjennom den siste timen klarte hun å trollbinde de fleste av oss. Den lille vevre, grå kvinnen med det lange håret – sitter med sin beskjedne, men klare stemme og forteller sin historie – og en siste formaning om at vi bør prøve å unnlate å vise sorgreaksjoner når vi nå skulle ut i slummen.
Etter et møte med en fullastet lastebil uten bremser, som resulterte i et par bulker på vår bil, bar det i vei mot slummens indre. En helt surrealistisk opplevelse møtte oss. Midt i slummen, langs åpen kloakk og flying toilet (rett og slett stinkende avføring i plastposer kastet med vinden) slo tonene fra Løvlands ”You Raise Me Up” mot oss, musikken kom fra et nærliggende blikkskur i en av verdens verste slummer. Dere kan aldri tenke dere stanken, søppelet og hvor møkkete menneskene var der nede på trange stier langs en elvebredd som består av 30% vann og 70% åpen kloakk fra 700.000 mennesker. Men vi måtte spørre oss selv; hvofor er alle gladere her, hvorfor hører vi bare latter og ingen gråt fra barna? Man skal ikke være lenge på et kjøpesenter i Norge for å høre misfornøyde barn som ikke får det de har lyst på.
Neste dag gikk turen til Nairobi Down Town. En endeløs rekke av formaninger før vi fikk forlate bilen. Om klokker, penger og mobiltelefoner som måtte forlates. Dette var tydeligvis skumle greier. Engstelsen ble ikke mye mindre når to russlørete, lokale småkriminelle med limtube på innerlommen ble hyret inn som ”livvakter”. Litt småengstelige vandret vi ned til begynnelsen på eventyret Jamii Bora. Her møtte vi mennesker under brokarene, på stier hvor du subbet fram i et hav av søppel. Møte med mennesker uten absolutt noe å leve for var sterkt. To menn vasket seg i kloakken mens de drakk av mudderet. Knapt et liggeunderlag som eneste eiendel i livet. Det lyste fortapthet og manglende verdi av eget liv ut av disse tiggerne – som tigger fra mennesker vi selv vil betrakte som fattige. Her var målet å overleve den neste timen, om de i det hele tatt har noe mål med sin eksistens. Det underlige med vårt nervøse besøk er å tenke på historien rundt Jamii Bora. Fra dette utgangspunktet ble det hele startet. 50 av disse menneskene som selv i kenyansk målestokk blir betraktet som rein søppel, er i dag de kvinnene som driver hele bevegelsen sammen med Ingrid Munro – og dette startet så kort tid tilbake som 5.november 1999!
Så var vi klar for målet for reisen – Kaputiei. En ny by for de fattige i Nairobis slumområder, bl.a støttet av ABCenter gjennom Strømmsestiftelsen. For hver bolig ABCenter selger, øker bidraget til byggingen av Kaputiei. Forventingene var til å ta og føle på, flere av oss har fulgt dette prosjektet fra starten for seks år siden. Etter nesten to timers kjøring på selsomme veier hvor utrangerte lastebiler fra halve øst-Afrika har sin daglige transportetappe, var vi framme. Ut av intet, midt på en afrikansk slette dukker et utrolig syn opp. Et hav av ferdige og halvferdige hus – mengden var ikke til å fatte. For noen av oss tok følelsene fullstendig overhånd. Her skaper vi en by for kanskje 10.000 mennesker som i dag lever i verdens ytterste nød. Fra blikk og kloakk, søppel og kriminalitet skal de bosette seg med vannklosett, murte vegger og glassvinduer. Mennesker som ingen hittil har beundret og sett opp til får plutselig et liv i stor verdighet. Dette er individer som ikke har havnet der de er på grunn av manglende intellekt, vilje og evne – rett og slett fordi de var født på feil sted til feil tid.
Reisen ble avsluttet på safari i Masai Mara. Fantastiske dager i selskap med bavianer og storvilt – kun med selskap av verdens flotteste masaier – alle kledd i den vanlige kappen, alt dingeldangelet og selvfølgelig klubbe, kniv og spyd. Er det rart at ingen var redde for løve- og hyenebrølet som hørtes noen hundre meter unna? Vi hadde jo disse villmarkens sønner til å passe på oss, i tillegg til en trygg og solid teltduk!
Det er ikke så enkelt å fatte seg i korthet etter en sånn tur så full av uforglemmelige inntrykk. Disse opplevelsene vil kanskje justere vårt perspektiv på våre egne liv.
Det har vi i så fall nok ikke noe vondt av.
Innlegget ble skrevet av Eivind Ljøstad 1. oktober, 2008 klokka 14:04
