Kunsten å snakke sammen
For oss som jobber både i Arendal og Kristiansand, så er det interessant å konstatere hvor ulikt et verdensbilde kan se ut avhengig av hvilket utsiktspunkt du har.
Helt siden 1980-tallet har det vært en mer eller mindre aktiv debatt omkring en eventuell fylkessammenslåing. I Arendal og østover har det alltid vært skepsis – fra Lillesand og vestover har det alltid vært en tilsvarende iver. Ja, også sett fra Setesdal fortoner hele fylkesgrensen seg meningsløs.
Bra for Arendal
Jeg tror det er bra for både Arendal og Aust-Agder om fylkene blir slått sammen. Det er ikke noen mirakelkur for vekst og utvikling, men det er flere fordeler enn ulemper ved en slik beslutning – slik jeg ser det. Det er fristende å trekke noen paralleller til storkommune-debatten i Arendal på begynnelsen av 1990-tallet. Da kjempet Moland og Øyestad imot storkommunen med nebb og klør. På Tromøya var det også motstand og skepsis, mens folk på Hisøy tilsynelatende ikke brydde seg all verden. I gamle Arendal kommune så man kommunesammenslåing som eneste farbare vei.
Det ble arrangert folkeavstemninger i flere kommuner, og det kan neppe være noen tvil om at et klart flertall i befolkningen i de fem kommunene var imot storkommunen. Men Stortinget vedtok likevel sammenslåing.
De første årene gikk det vel sant å si ikke så veldig bra. Nye Arendal kommune vegret seg for å rasjonalisere og effektivisere – og valgte heller å beholde mest mulig slik det var før. Og i den grad man gjennomførte endringer, så var det gjennom å øke utgiftene. Logikken var at ingen skulle miste noe de hadde hatt – og tilbudet skulle være likt i hele kommunen. Dermed ble tjenestetilbudet hevet til beste nivå på alle områder – og kommunen gikk bortimot konkurs. For samtidig som utgiftene økte, så reduserte staten overføringene til Arendal. Alle visste at dette ikke kunne gå bra, men man lukket øynene og skjøv problemene foran seg.
Resultatene
Etter kommunevalget i 1999 ble det tatt rev i seilene. Den nye storkommunen fikk et etablert politisk flertall, en ny, ambisiøs og effektiv rådmann var på plass og man gikk offensivt i gang med store omstillinger. I dag ser vi imponerende resultater.
Uten storkommunen hadde det neppe vært mulig å gjennomføre en rekke av de løftene som Arendal har opplevd de siste 10 årene. Kulturhuset hadde aldri blitt noen realitet. Kunstisbanen og idrettsparken på Myra hadde neppe sett dagens lys. Utallige oppgraderinger innenfor skole og eldreomsorg hadde ikke vært mulig. Vekst og knoppskyting i næringslivet ville neppe vært den samme. Det samlede folketallet hadde neppe økt, ettersom ineffektiv arealutnyttelse i de fem tidligere kommunene hindret et helhetlig og fornuftig planlegging. Dersom det hadde vært gjennomført en folkeavstemning i dag, ville det aldri vært mulig å mobilisere et flertall for å gå tilbake til den gamle kommuneinndelingen.
Dette er perspektiver som det forundrer meg er fraværende i den pågående debatten i Arendal, der sentrale aktører møtet utfordringen fra vest med å kreve folkeavstemning først.
Folkeavstemninger som instrument er ikke spesielt effektivt for å ta denne typen beslutninger. Folkeavstemninger handler i stor grad om stemningsbølger – og resultatet er ofte gitt. Dessuten handler fylkessammenslåing om evnen til å se helhet – ikke evnen til å se hva som vi tror er bra bare for meg og min kommune. Det er ulike hensyn som må avveies. Og skal en ja-stemme i Vest-Agder være verdiløs, dersom det er et nei-flertall i Arendal og østover?
Visjonær ledelse
Her trengs det visjonær og målrettet politisk ledelse. Dersom ikke Arendals politikere leser situasjonen nå, kan man på sikt tape mye. Fortsatt finnes det et momentum i saken som inviterer til at Arendal spiller sine kort klokt, fremfor å kaste kortene, låse døra og håpe at spillet dermed er over.
Det er innlysende at Kristiansand vil styrkes gjennom en fylkessammenslåing. Men det er ikke like innlysende at Arendal vil tape – dersom man spiller kortene riktig. For slik det politiske landskapet ser ut, kan Arendal i dagens situasjon oppnå mer gjennom forhandlinger enn det kjøttvekta skulle tilsi. Og dermed kan en frivillig, forhandlet løsning i dag være mye bedre for Arendal enn en fremtidig påtvunget prosess.
Men en sammenslåing fordrer også klokskap fra vestegdene. Dessverre har jeg ikke sett så mye til den – til nå. Dersom man virkelig mener at fylkessammenslåing er av vesentlig betydning, så bør man i det minste på kommunenivå sørge for å la sykehusdebatten ligge akkurat nå. Det er mange som ser for seg at man i fremtiden får ett stort regionalt sykehus på Sørlandet. Og det er godt mulig. I så fall kommer det ikke i Kristiansand – for der er det ikke utbyggingsmuligheter. I dagens situasjon er det heller ikke et reelt spørsmål, fordi realitetene er slik at man må utnytte de sykehuslokalitetene man i dag har best mulig – og det vil minst ta 10-15 år før det i det hele tatt kan bli aktuelt å gjennomføre grunnleggende endringer på dette området. Her vil den medisinske og økonomiske utviklingen være viktigere enn politiske føringer for hva som til syvende og sist blir resultatet.
Derfor er det kontraproduktivt å diskutere dette, slik enkelte ordførere i vestfylket tar til orde for. Derimot burde kristiansanderne og deres eventuelle venner innse at en vellykket sammenslåingsprosess må starte med at storebror viser raushet. Jeg tror ikke vestegdene har noe imot austegdene, men jeg tror vestegdene akkurat som austegdene tenker mest på seg selv.
Skal vi få en dynamisk, god og ønsket utvikling, så krever det at vestegdene starter med å heve blikket – kanskje til og med prøve å se hvordan verden ser ut fra Arendal. De må forstå den andre parten – dersom det skal bli dialog og samhandling ut av det.
Til syvende og sist handler dette om kommunikasjon. Og vi som jobber med kommunikasjon til daglig vet med sikkerhet at gode prosesser starter med en riktig analyse. Gode prosesser innebærer også at man definerer tydelig mål, at man er bevisste på hvilke interesser de ulike målgruppene har og at man involverer og skaper medeierskap til både mål og beslutninger.
Kort sagt: det handler om kunsten å snakke sammen.
(Opprinnelig publisert i Arendals Tidende)
Innlegget ble skrevet av Trond Madsen 9. februar, 2010 klokka 11:00
