Anne overtar de gamle skoene fra Agnete. Agnete river med seg den snygge jakka til Camilla. Camilla prøver tunikaen fra Christin. Christin rapper med seg kjolen fra Janne. Janne freser rundt i buksa fra Cecilie. Cecilie har veska full av smykker fra Annette. Annette prøver toppen fra Kylling. Kylling liker skjerfet fra Lone. Lone skal stryke kjolen fra Olava. Olava prøver å prakke på Stein Inge en genser. Stein Inge gir den videre til Geir Arne. Geir Arne har gitt opp å prøve klær. Mari foreslår heller en veske. Geir Arne vil ikke, Marianne kan ta den. Arne prøver skjørtet fra Therese. Therese pusser skoene fra Erik (med sjalet fra Lone). Erik vil se Helge i elgedrakt. Helge vil heller se Raymon i elgedrakt. Elgedrakta er skreddersydd for Anne Siri. Anne Siri snuser på en jakke til Sten. Sten skyter den videre til Birgit og slik går nu dagan. Vi anbefaler alle andre å gjøre det samme, dette er moro!

Etter et års drift omfattet nettverket 22 medlemmer med til sammen 6000 ansatte med en omsetning på 7 milliarder, de aller fleste fra Aust-Agder. Fra April 2010 ble nettverket etablert som et eget prosjekt med fokus på hele Agder.

Besøk klimapartnere.no | Følg Klimapartnere på Twitter | (Facebooksiden er under etablering)

Vår PR-rådgiver og skribent Karen Landmark har skrevet artikkelen “Grønn fatigue og øko-mojolekkasje”  i siste utgave av Absolutt KRS. Du kan lese teksten her:

Grønn fatigue og øko-mojolekkasje

Jaha, sa damen på ferja til meg og kastet et langt blikk utover den islagte fjorden . Solen sto fremdeles lavt på himmelen, men hadde de siste dagene likevel utstrålt en slags vårlig energi. Jaha, gjentok damen og lukket øynene halvveis, kneppet igjen den øverste knappen i pelskåpa og myste mot lyset. Hun smilte bredt, og ristet nesten umerkelig på hodet. Jaha? sa jeg – og la til et spørsmålstegn.

Det er jammen meg en kald vinter vi har, fortsatte hun. Jaha, svarte jeg i et forsøk på å være morsom. Hun tok ikke den. Leppene hennes snurpet seg og jeg la merke til at leppestiften var ujevnt smørt på og at hun hadde en  kraftig og ukledelig hårvekst på haken.

Hun fortsatte; Du forstår hva det betyr, gjør du ikke? Hun så direkte på meg nå. Pupillene var bitte små, men likevel triumferende. Betyr, sa jeg så. Jo, at det er kaldt og at vi kan gå på ski og sånn, begynte jeg..

For guds skyld – han avbrøt meg skarpt. Det betyr jo at dere tok feil, sa hun. Feil, sa jeg, og var fremdeles milevis unna poenget hennes, men begynte så smått å føle meg ukomfortabel. Ja, feil – alle dere som snakker så høyt om global oppvarming og klimasludder. Se nå. Se på dette. Hun pekte utover fjorden, og åpnet munnen og pustet ut en demonstrativ sky av frostrøyk. Ha!

Passasjerene rundt oss på den lille ferja hadde overhørt seansen, og kastet nysgjerrige blikk på oss. Noen av dem mumlet noe, og ristet oppgitt på hodet. Andre nikket anerkjennende, mens de slo en umotivert og ukontrollert OL-liknende floke for å holde varmen denne iskalde og vakre februarmorgenen i 2010. Året etter det året som skulle være ”et skjebneår for klimaet”. Året etter København.

Jeg stirret på tauverket som la kveilet rundt en påle på dekket. Jeg la merke til at det var en knute på tauet, og tenkte at det sikkert må være veldig vanskelig å få opp knuter på tau når det er så kaldt. Jeg burde si noe, tenkte jeg. Jeg burde forsvare det jeg tror på. Jeg burde fortelle om at normaltemperaturen andre steder er langt over normalen og at Galtesund ikke nødvendigvis er god nok indikator på globale klimaendringer. Og alt det som er så pokkers innlysende.

Å, jeg kunne ha sagt så mye. Jeg kunne ha vist henne utallige power point presentasjoner, rapporter, filmer og bøker. I stedet kjente jeg at all min opparbeidede øko-mojo var i ferd med å renne ut av meg. Ut på det frostlagte ferjedekket og videre i strie strømmer nedover skroget for så å forsvinne mellom isflakene. Summetonen i hodet opplevdes så kraftig, at jeg var sikker på at alle de dunjakkekledde menneskene rundt meg hørte det.

Nåååå, sa hun og kastet et blikk rundt seg for å liksom få med seg tilhørerne – hva har du så å si til ditt forsvar?

Stillhet.

Det knirket og knakte rundt baugen mens ferja manøvrerte seg langsomt gjennom pakkisen. En og annen måke hørtes, ellers var det stille. Så utrolig stille at jeg lurte på om motoren egentlig gikk.

Jeg så på menneskene som sto rundt meg. Skjerfene dekket ansiktene opp til neseroten, og luene var dratt så lang ned at bare øynene var synlige. Burka, tenkte jeg. De kunne like godt ha gått i bruka. Ullburka må jo være et fantastisk plagg nå som vintrene er kalde igjen, kom min ellers paralyserte hjerne frem til.

Jeg prøvde meg på et smil, men det ble halvhjertet og stivt og slett ikke diplomatisk og avvæpnende som jeg vet jeg kan. Jeg har jo stått i disse situasjonene i årevis nå. Jeg kan dette. Jeg har lært hvordan man møter tvilere, skeptikere, unnasluntrere og gratispassasjerer. Jeg kan argumentere. Jeg kan vise til fakta. Jeg kan det jo, for svarte. Jeg kan alt sammen.

Men det var altså henne. En pelskledd tilfeldig dame på en tilfeldig ferjetur en tilfeldig februardag i 2010 som skulle fremprovosere min største og mest dramatiske øko-mojolekkasje  noensinne. Også hun. Faen.

De neste ukene studerte jeg alt jeg kunne komme over av liknende tilfeller. Mine mer spirituelle hjelpere mente det var forbigående. Kanskje du er sliten, sa de. Planetene og stjernene, må du huske. Men det var mindre komplisert enn det, jeg var jeg rett og slett ufattelig lei. Lei av alt som handlet om klima,  globale oppvarming eller nedkjøling, miljøvennlige ditt og datt, livstilsendringer, krav, moralisme, dårlig samvittighet, gode råd, dårlige råd, valg og valgenes kvaler. Jeg led rett og slett av øko-fatigue, og hadde bare lyst til å leve i lykkelig uvitenhet og deilig bedøvende materialisme.

Jeg oppdaget fort at jeg ikke var alene. Et raskt søk på ”eco-fatigue” førte meg til sider som TrueGreenConfessions.com hvor man kan rett og slett kan bekjenne sine økosynder i god katolsk ånd. Slike som ”ja, jeg kastet batteriene i den vanlige søpla” og ”jeg kjører til jobb selv om ikke det regner og jeg akkurat har kjøpt ny sykkel, og jobben er 2 km unna” til ”jeg er en forbruker, og jeg elsker det.”

Mer interessant kanskje, fant jeg en bok som heter ”It´s Easy Being Green: A Handbook for Earth-Friendly Living”. Forfatteren av boka Crissy Trask kan fortelle at øko-utbrenthet eller eco-burnout er en reell trussel i våre dager. Folk gir opp, ordene mister mening og rådene og produktene spriker i alle retninger. Bedre da å la det være. Trendwatching.com skrev om eco-fatigue allerede i 2007, da spesielt knyttet til reklame og markedsføring og knyttet eco-fatigue til grønnvasking av heller tvilsomme produkter og bedrifter.

Jeg følte meg både lett og tung etter dette. Lett fordi det alltid er godt å føle skjebnefelleskap og forstå seg selv i en større kontekst. Tung fordi jeg så det bærekraftige fremtidshåpet svinne. Skal vi bare gi opp? Klarer vi det ikke? Skal vi bare gå ned med sjampanjeglasset i hånden og flagget til topps? Hva hvis alle etter hvert blir øko-uføre, og ender opp med å vandre med tomme blikk rundt på kjøpesentrene med lange armer tynget av handleposer fulle av billige varer fra resten av verden? Det kan ikke skje. Vi er jo på rett spor. Vi har allerede forstått så mye. Vi har allerede så mange svar og løsninger.

Selv skal jeg på øko-rehab. Man kan ikke være perfekt, sier adferdsforsker og professor Michal Ann Strahilevitz ved Golden Gate University i San Francisco. Klimastaten. Vi mennesker driver ofte med en slags indre mental kompensering, sier hun. Altså, drar vi på ferie med fly, så sykler vi mer til jobben. Kjører vi til butikken, så handler vi kortreist og økologisk mat. Å bli grønn er som å pusse tennene, man må gjøre det til en vane. Morgen og kveld, til det sitter. Jeg pauser litt nå, nullstiller – så skal jeg lære å pusse tennene på nytt. Jeg ser for meg fluordamene som kom til barneskolen en gang i måneden, men en gigantisk tannbørste og et like stort gebiss. Og med store bøtter vi kunne spytte i hvis vi trengte det. Kanskje er det noe slikt vi trenger?

Ønsk deg en livsstilbutikk som selger håndplukkede, funksjonelle kvalitetsprodukter med god design, basert på etiske kriterier. Nordvestpassasjen er en slik butikk, og den åpner snart i Tvedestrand.

Når assosiasjonene skal gå til handel mellom alle verdenshjørner og vår egen lille avkrok i verden, er symbolikken som brukes i 1800-tallets utforskermodus perfekt for navnevalget.

Butikken, som er perfekt plassert litt nord-vest i  sentrum, selger varer som kjennetegnes av håndverk, kvalitet, naturmaterialer og god design. Sammen med etiske produksjonskriterier som omfatter økologisk, fairtrade, redesign, resirkulert og lokalprodusert, er vi sikker på at Nordvestpassasjen kommer til å passe perfekt i Bokbyen Tvedestrand.  

Nordvestpassasjen skal, i tillegg til å inneholde et lite bibliotek, en tesalong og en lekekrok, selge klær, te og sjokolade, interiørartikler, design- og notatbøker, ssamt en rekke andre interessante objekter. 

 Vi har jobbet ut logo og navn sammen med Juliane Josephsen i Tvedestrand. Hun driver også Maries Gjestehus på Sandøya utenfor byen. 

Vi ser frem til å både besøke Nordvestpassasjen, og jobbe med konseptet videre.

Music, Environment and good intentions from Media Service AS on Vimeo.

Glem ønskelister, handlelister, to-do-lister, ti-på-topp-lister! Den viktigste lista er Norsk Rødliste, som er en oversikt over arter som vurderes å ha begrenset levedyktighet i Norge over tid. På vår ønskeliste har jobben med å designe Rødlista for Artsdatabanken i Trondheim stått høyt oppe, og nå starter vi.

Agder Energi har fått nytt slagord: God kraft. Godt klima. Det nye slagordet skal være bærebjelken i overordnet kommunikasjon fra konsernet.

Dale+Bang har sammen med Agder Energi   utarbeidet en kommunikasjonsplattform og slagord for energikonsernet som skal samle virksomheten og prege kommunikasjonen fra selskapene.  Visjonen er å bli en ledende norsk aktør innen klimavennlige energiløsninger.

– Et godt slagord må være relativt kort, det må ha en viss rytme og være godt å si. Samtidig skal det si noe sant og relevant om oss, og noe som uttrykker essensen av det vi driver med, sier Realf Ottesen, konserndirektør informasjon på Agder Energis nettsider.

-Slagordet skal bidra til å posisjonere Agder Energi. Denne formuleringen understreker Agder Energis særegenhet og bygger opp under de prioriteringer som ligger i strategien, sier rådgiver Svein Hjorthaug i Dale+Bang.

Les mer på  Agder Energis nettsider.

Når barna er lagt suser det i symaskina hjemme hos designer Cecilie Høgås. Her forvandles gamle og nye tekstiler til orginale go’saker som smekker, barneforklær,  sofaputer og lakenmonstre, disse små, rare bamsene laget av retrosengetøy. Du kan se et herlig herlig utvalg av produktene ”live” på Designernes Julemarked første helg i desember.

Nå har Cecilie valgt å sette av mer tid til den store hobbyen, nemlig resirkulering av gamle tekstiler. Sparket som skulle til for at vår dyktige designer fikk fart på symaskineriet, var kurset i Gjenbruk og Redesign arrangert av Grønn Hverdag,  Kristiansand.

Cecilie har jobbet som designer i Dale+Bang siden oppstarten i 2001. Nå er hun vår faste frilanser.
Ps Hvis du kjenner at du ikke har ork til å vente på Designernes Julemarked, bør du besøke cecilie-design.blogspot.com

FN by prosjektet er støttet av både Arendal kommune og Aust-Agder fylkeskommune og er på den måten et regional prosjekt. Under FN-by paraplyen er det to prosjekter som vi synes er spesielt relevante. Det ene er Musikk og Miljø , som vi, gjennom vårt engasjement i Hovefestivalen,  er med å utvikle og som handler om festivalsamarbeid relatert til klima og miljø.

Og så er det FN Klimapartner som retter seg mot næringslivet.FN klimapartner består per dags dato av 20 virksomheter fra hele Sørlandet. Dale+Bang er en av dem. Sist uke møtte alle Klimapartnerne den nye Agderbenken til presentasjoner, samtaler og debatt. Tema for møtet var muligheter og utfordringer knyttet til utvikling av Agder som Norges grønne næringslivsregion.

Vi var invitert for å presentere Internasjonalt Senter for Miljøkommunikasjon, som vi er med på å utvikle i samarbeid med Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune. Og det gjorde vi.

Vi snakket om positiv kommunikasjon, om hva som skal til for å skape holdningsendring og til sist adferdsendring. Vi hadde med oss fine tegninger laget av en mini-dalebanger. Tegninger som illustrerte en mulig fremtid. Vi fikk gode tilbakemeldinger fra både næringslivet og fra politikerne. Senteret fylles etterhvert med innhold, og vi er spente på veien videre.

Vi har snakket om det før, og kommer til å snakke om det igjen og igjen. Bedrifters samfunnsansvar (corporate responsibility) trer frem som en tydelig forretningstrend og vil være den store ‘snakkisen’ i 2010. Det er dessverre ikke typisk norsk å være god på samfunnsansvar. Vi tror jo ofte vi er best i klassen, men på dette feltet er det veldig mange land som ligger godt foran oss i løypa. Stort forbedringspotensiale med andre ord, og mange muligheter. Så, sann våre ord. Vi tror i alle fall det og tar konsekvensen av det.

Derfor jobber vi kontinuerlig med å bygge kompetanse på dette feltet. I tillegg til å utvikle utvikle ideen om et Senter for Miljøkommunikasjon sammen med regionale myndigheter, følger vi i høst Jørgen Randers  og Atle Middtun sitt kurs i Corporate Responsibility, Globalization and Climate Change på BI .

Sist runde fikk vi presentasjoner fra blant andre Det Norske Veritas og innblikk i deres arbeid med miljø og samfunnsansvar. Og vår favoritt; FIN . De lager klær og er opptatt av etikk og miljøhensyn, og tenker samfunnsanvar i hele verdikjeden. Og tekstilbransjen er jo en versting globalt. Sjekk de ut. Eco Lux snakker FIN om. Økologisk luksus.