Vår PR-rådgiver og skribent Karen Landmark har skrevet artikkelen “Grønn fatigue og øko-mojolekkasje”  i siste utgave av Absolutt KRS. Du kan lese teksten her:

Grønn fatigue og øko-mojolekkasje

Jaha, sa damen på ferja til meg og kastet et langt blikk utover den islagte fjorden . Solen sto fremdeles lavt på himmelen, men hadde de siste dagene likevel utstrålt en slags vårlig energi. Jaha, gjentok damen og lukket øynene halvveis, kneppet igjen den øverste knappen i pelskåpa og myste mot lyset. Hun smilte bredt, og ristet nesten umerkelig på hodet. Jaha? sa jeg – og la til et spørsmålstegn.

Det er jammen meg en kald vinter vi har, fortsatte hun. Jaha, svarte jeg i et forsøk på å være morsom. Hun tok ikke den. Leppene hennes snurpet seg og jeg la merke til at leppestiften var ujevnt smørt på og at hun hadde en  kraftig og ukledelig hårvekst på haken.

Hun fortsatte; Du forstår hva det betyr, gjør du ikke? Hun så direkte på meg nå. Pupillene var bitte små, men likevel triumferende. Betyr, sa jeg så. Jo, at det er kaldt og at vi kan gå på ski og sånn, begynte jeg..

For guds skyld – han avbrøt meg skarpt. Det betyr jo at dere tok feil, sa hun. Feil, sa jeg, og var fremdeles milevis unna poenget hennes, men begynte så smått å føle meg ukomfortabel. Ja, feil – alle dere som snakker så høyt om global oppvarming og klimasludder. Se nå. Se på dette. Hun pekte utover fjorden, og åpnet munnen og pustet ut en demonstrativ sky av frostrøyk. Ha!

Passasjerene rundt oss på den lille ferja hadde overhørt seansen, og kastet nysgjerrige blikk på oss. Noen av dem mumlet noe, og ristet oppgitt på hodet. Andre nikket anerkjennende, mens de slo en umotivert og ukontrollert OL-liknende floke for å holde varmen denne iskalde og vakre februarmorgenen i 2010. Året etter det året som skulle være ”et skjebneår for klimaet”. Året etter København.

Jeg stirret på tauverket som la kveilet rundt en påle på dekket. Jeg la merke til at det var en knute på tauet, og tenkte at det sikkert må være veldig vanskelig å få opp knuter på tau når det er så kaldt. Jeg burde si noe, tenkte jeg. Jeg burde forsvare det jeg tror på. Jeg burde fortelle om at normaltemperaturen andre steder er langt over normalen og at Galtesund ikke nødvendigvis er god nok indikator på globale klimaendringer. Og alt det som er så pokkers innlysende.

Å, jeg kunne ha sagt så mye. Jeg kunne ha vist henne utallige power point presentasjoner, rapporter, filmer og bøker. I stedet kjente jeg at all min opparbeidede øko-mojo var i ferd med å renne ut av meg. Ut på det frostlagte ferjedekket og videre i strie strømmer nedover skroget for så å forsvinne mellom isflakene. Summetonen i hodet opplevdes så kraftig, at jeg var sikker på at alle de dunjakkekledde menneskene rundt meg hørte det.

Nåååå, sa hun og kastet et blikk rundt seg for å liksom få med seg tilhørerne – hva har du så å si til ditt forsvar?

Stillhet.

Det knirket og knakte rundt baugen mens ferja manøvrerte seg langsomt gjennom pakkisen. En og annen måke hørtes, ellers var det stille. Så utrolig stille at jeg lurte på om motoren egentlig gikk.

Jeg så på menneskene som sto rundt meg. Skjerfene dekket ansiktene opp til neseroten, og luene var dratt så lang ned at bare øynene var synlige. Burka, tenkte jeg. De kunne like godt ha gått i bruka. Ullburka må jo være et fantastisk plagg nå som vintrene er kalde igjen, kom min ellers paralyserte hjerne frem til.

Jeg prøvde meg på et smil, men det ble halvhjertet og stivt og slett ikke diplomatisk og avvæpnende som jeg vet jeg kan. Jeg har jo stått i disse situasjonene i årevis nå. Jeg kan dette. Jeg har lært hvordan man møter tvilere, skeptikere, unnasluntrere og gratispassasjerer. Jeg kan argumentere. Jeg kan vise til fakta. Jeg kan det jo, for svarte. Jeg kan alt sammen.

Men det var altså henne. En pelskledd tilfeldig dame på en tilfeldig ferjetur en tilfeldig februardag i 2010 som skulle fremprovosere min største og mest dramatiske øko-mojolekkasje  noensinne. Også hun. Faen.

De neste ukene studerte jeg alt jeg kunne komme over av liknende tilfeller. Mine mer spirituelle hjelpere mente det var forbigående. Kanskje du er sliten, sa de. Planetene og stjernene, må du huske. Men det var mindre komplisert enn det, jeg var jeg rett og slett ufattelig lei. Lei av alt som handlet om klima,  globale oppvarming eller nedkjøling, miljøvennlige ditt og datt, livstilsendringer, krav, moralisme, dårlig samvittighet, gode råd, dårlige råd, valg og valgenes kvaler. Jeg led rett og slett av øko-fatigue, og hadde bare lyst til å leve i lykkelig uvitenhet og deilig bedøvende materialisme.

Jeg oppdaget fort at jeg ikke var alene. Et raskt søk på ”eco-fatigue” førte meg til sider som TrueGreenConfessions.com hvor man kan rett og slett kan bekjenne sine økosynder i god katolsk ånd. Slike som ”ja, jeg kastet batteriene i den vanlige søpla” og ”jeg kjører til jobb selv om ikke det regner og jeg akkurat har kjøpt ny sykkel, og jobben er 2 km unna” til ”jeg er en forbruker, og jeg elsker det.”

Mer interessant kanskje, fant jeg en bok som heter ”It´s Easy Being Green: A Handbook for Earth-Friendly Living”. Forfatteren av boka Crissy Trask kan fortelle at øko-utbrenthet eller eco-burnout er en reell trussel i våre dager. Folk gir opp, ordene mister mening og rådene og produktene spriker i alle retninger. Bedre da å la det være. Trendwatching.com skrev om eco-fatigue allerede i 2007, da spesielt knyttet til reklame og markedsføring og knyttet eco-fatigue til grønnvasking av heller tvilsomme produkter og bedrifter.

Jeg følte meg både lett og tung etter dette. Lett fordi det alltid er godt å føle skjebnefelleskap og forstå seg selv i en større kontekst. Tung fordi jeg så det bærekraftige fremtidshåpet svinne. Skal vi bare gi opp? Klarer vi det ikke? Skal vi bare gå ned med sjampanjeglasset i hånden og flagget til topps? Hva hvis alle etter hvert blir øko-uføre, og ender opp med å vandre med tomme blikk rundt på kjøpesentrene med lange armer tynget av handleposer fulle av billige varer fra resten av verden? Det kan ikke skje. Vi er jo på rett spor. Vi har allerede forstått så mye. Vi har allerede så mange svar og løsninger.

Selv skal jeg på øko-rehab. Man kan ikke være perfekt, sier adferdsforsker og professor Michal Ann Strahilevitz ved Golden Gate University i San Francisco. Klimastaten. Vi mennesker driver ofte med en slags indre mental kompensering, sier hun. Altså, drar vi på ferie med fly, så sykler vi mer til jobben. Kjører vi til butikken, så handler vi kortreist og økologisk mat. Å bli grønn er som å pusse tennene, man må gjøre det til en vane. Morgen og kveld, til det sitter. Jeg pauser litt nå, nullstiller – så skal jeg lære å pusse tennene på nytt. Jeg ser for meg fluordamene som kom til barneskolen en gang i måneden, men en gigantisk tannbørste og et like stort gebiss. Og med store bøtter vi kunne spytte i hvis vi trengte det. Kanskje er det noe slikt vi trenger?

Ekeberg har vært med på å bygge opp Norges første rendyrkede nyhetskanal på fjernsyn, TV2 Nyhetskanalen. Hun har dessuten sittet en årrekke i Pressens Faglige Utvalg PFU, samt jobbet som journalist og vaktsjef i Nettavisen, i Aftenposten og Adresseavisen. Den 1. mars er hun på plass hos oss i Dale+Bang PR.

- Jeg gleder meg til å jobbe “speilvendt”. Alstå å bruke erfaringer fra journalistikken til å hjelpe oppdragsgivere med å nå ut på en effektiv og god måte, sier hun. På kav østlandsk. Liv er bosatt i Arendal, med mann fra området. Sammen har de en liten gutt, og kan vel med rette kalle seg en ekte sørlandsfamilie.

Dale+Bang PR har en rekordstor ordrereserve. Ytterligere to kommunikasjonsrådgivere skal rekrutteres til selskapet innen første halvdel av 2010.

Vi ønsker Liv Ekeberg hjertelig velkommen til oss!

Helt siden 1980-tallet har det vært en mer eller mindre aktiv debatt omkring en eventuell fylkessammenslåing. I Arendal og østover har det alltid vært skepsis – fra Lillesand og vestover har det alltid vært en tilsvarende iver. Ja, også sett fra Setesdal fortoner hele fylkesgrensen seg meningsløs.

Bra for Arendal
Jeg tror det er bra for både Arendal og Aust-Agder om fylkene blir slått sammen. Det er ikke noen mirakelkur for vekst og utvikling, men det er flere fordeler enn ulemper ved en slik beslutning – slik jeg ser det. Det er fristende å trekke noen paralleller til storkommune-debatten i Arendal på begynnelsen av 1990-tallet. Da kjempet Moland og Øyestad imot storkommunen med nebb og klør. På Tromøya var det også motstand og skepsis, mens folk på Hisøy tilsynelatende ikke brydde seg all verden. I gamle Arendal kommune så man kommunesammenslåing som eneste farbare vei.

Det ble arrangert folkeavstemninger i flere kommuner, og det kan neppe være noen tvil om at et klart flertall i befolkningen i de fem kommunene var imot storkommunen. Men Stortinget vedtok likevel sammenslåing.

De første årene gikk det vel sant å si ikke så veldig bra. Nye Arendal kommune vegret seg for å rasjonalisere og effektivisere – og valgte heller å beholde mest mulig slik det var før. Og i den grad man gjennomførte endringer, så var det gjennom å øke utgiftene. Logikken var at ingen skulle miste noe de hadde hatt – og tilbudet skulle være likt i hele kommunen. Dermed ble tjenestetilbudet hevet til beste nivå på alle områder – og kommunen gikk bortimot konkurs. For samtidig som utgiftene økte, så reduserte staten overføringene til Arendal. Alle visste at dette ikke kunne gå bra, men man lukket øynene og skjøv problemene foran seg.

Resultatene
Etter kommunevalget i 1999 ble det tatt rev i seilene. Den nye storkommunen fikk et etablert politisk flertall, en ny, ambisiøs og effektiv rådmann var på plass og man gikk offensivt i gang med store omstillinger. I dag ser vi imponerende resultater.

Uten storkommunen hadde det neppe vært mulig å gjennomføre en rekke av de løftene som Arendal har opplevd de siste 10 årene. Kulturhuset hadde aldri blitt noen realitet. Kunstisbanen og idrettsparken på Myra hadde neppe sett dagens lys. Utallige oppgraderinger innenfor skole og eldreomsorg hadde ikke vært mulig. Vekst og knoppskyting i næringslivet ville neppe vært den samme. Det samlede folketallet hadde neppe økt, ettersom ineffektiv arealutnyttelse i de fem tidligere kommunene hindret et helhetlig og fornuftig planlegging. Dersom det hadde vært gjennomført en folkeavstemning i dag, ville det aldri vært mulig å mobilisere et flertall for å gå tilbake til den gamle kommuneinndelingen.

Dette er perspektiver som det forundrer meg er fraværende i den pågående debatten i Arendal, der sentrale aktører møtet utfordringen fra vest med å kreve folkeavstemning først.

Folkeavstemninger som instrument er ikke spesielt effektivt for å ta denne typen beslutninger. Folkeavstemninger handler i stor grad om stemningsbølger – og resultatet er ofte gitt. Dessuten handler fylkessammenslåing om evnen til å se helhet – ikke evnen til å se hva som vi tror er bra bare for meg og min kommune. Det er ulike hensyn som må avveies. Og skal en ja-stemme i Vest-Agder være verdiløs, dersom det er et nei-flertall i Arendal og østover?

Visjonær ledelse
Her trengs det visjonær og målrettet politisk ledelse. Dersom ikke Arendals politikere leser situasjonen nå, kan man på sikt tape mye. Fortsatt finnes det et momentum i saken som inviterer til at Arendal spiller sine kort klokt, fremfor å kaste kortene, låse døra og håpe at spillet dermed er over.

Det er innlysende at Kristiansand vil styrkes gjennom en fylkessammenslåing. Men det er ikke like innlysende at Arendal vil tape – dersom man spiller kortene riktig. For slik det politiske landskapet ser ut, kan Arendal i dagens situasjon oppnå mer gjennom forhandlinger enn det kjøttvekta skulle tilsi. Og dermed kan en frivillig, forhandlet løsning i dag være mye bedre for Arendal enn en fremtidig påtvunget prosess.

Men en sammenslåing fordrer også klokskap fra vestegdene. Dessverre har jeg ikke sett så mye til den – til nå. Dersom man virkelig mener at fylkessammenslåing er av vesentlig betydning, så bør man i det minste på kommunenivå sørge for å la sykehusdebatten ligge akkurat nå. Det er mange som ser for seg at man i fremtiden får ett stort regionalt sykehus på Sørlandet. Og det er godt mulig. I så fall kommer det ikke i Kristiansand – for der er det ikke utbyggingsmuligheter. I dagens situasjon er det heller ikke et reelt spørsmål, fordi realitetene er slik at man må utnytte de sykehuslokalitetene man i dag har best mulig – og det vil minst ta 10-15 år før det i det hele tatt kan bli aktuelt å gjennomføre grunnleggende endringer på dette området. Her vil den medisinske og økonomiske utviklingen være viktigere enn politiske føringer for hva som til syvende og sist blir resultatet.

Derfor er det kontraproduktivt å diskutere dette, slik enkelte ordførere i vestfylket tar til orde for. Derimot burde kristiansanderne og deres eventuelle venner innse at en vellykket sammenslåingsprosess må starte med at storebror viser raushet. Jeg tror ikke vestegdene har noe imot austegdene, men jeg tror vestegdene akkurat som austegdene tenker mest på seg selv.

Skal vi få en dynamisk, god og ønsket utvikling, så krever det at vestegdene starter med å heve blikket – kanskje til og med prøve å se hvordan verden ser ut fra Arendal. De må forstå den andre parten – dersom det skal bli dialog og samhandling ut av det.

Til syvende og sist handler dette om kommunikasjon. Og vi som jobber med kommunikasjon til daglig vet med sikkerhet at gode prosesser starter med en riktig analyse. Gode prosesser innebærer også at man definerer tydelig mål, at man er bevisste på hvilke interesser de ulike målgruppene har og at man involverer og skaper medeierskap til både mål og beslutninger.

Kort sagt: det handler om kunsten å snakke sammen.

(Opprinnelig publisert i Arendals Tidende)

La oss nevne kakeboksene som simsalabim var fulle av hjemmebakte godsaker, de ferske julekakene på lunsjbordet, julepynten i kriker og kroker, juletreet som plutselig er på plass, de nye juleblomstene i pottene, mandarinene på bordet, pynten på treet, sjokoladene på benken… Slike hyggelige og viktige bidrag som skaper ekstra god julestemming på huset. Hva skulle vi gjort uten deg, Therese;)

Omdømmearbeid er en langsiktig og tålmodighetskrevende affære. Det siste omdømmebarometeret for Kristiansandsregionen, levert av kommunikasjonsbyrået Ordkraft, har skapt bekymring, blant annet fordi befolkningen i regioner utenfor Agder ikke har et like positivt inntrykk av vår region som vi som bor her har. Typisk nok er det på de «harde» verdiene vi ligger bak andre storbyregioner her til lands, mens vi scorer relativt godt på spørsmål om «mykere» verdier som for eksempel nærhet til natur, reisemål, muligheter for aktiv fritid, trygt å bo og et godt sted å vokse opp.

På enkelte områder, spesielt jobbmuligheter, forskning, internasjonale bedrifter og toleranse, havner Kristiansandsregionen og Sørlandet bak regionene rundt storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger.

Det er ingen grunn til å bli verken veldig overrasket eller svært bekymret over funnene som barometeret avdekker. Jeg hadde blitt mer overrasket, dog ikke bekymret, dersom Sørlandet scoret høyt på en omdømmeundersøkelse hvor vi benchmarkes mot Stavanger, Bergen og Trondheim. Grunnen er like enkel som den er åpenbar: Det drives ikke målrettet arbeid for å påvirke vår regions omdømme ute hos «mannen i gata» – verken her eller i resten av landet.

Dersom vi sorterer litt, og analyserer omdømmearbeidet for en hel region, oppdager vi flere krevende øvelser vi må gjennom for å lykkes. Den ene, og den er viktig, er å velge riktige kanaler å kommunisere budskap gjennom. Spør deg selv; hva er det som får deg til å danne et inntrykk av en person, en by eller bedrift du aldri har vært i kontakt med? Svaret er mediene. Dersom vi skal endre oppfatningen av Sørlandet eller Kristiansand hos den delen av Norges befolkning som ikke bor her, må vi naturligvis ta i bruk kanaler som «treffer» målgruppen. I dette tilfellet handler det om riksdekkende medier. Det er en krevende og av og til ressurskrevende øvelse.

Skal noen, enten de bor i Oslo, Sortland eller Levanger, få øynene opp for at vi har store, innovative og til og med verdensledende bedrifter innen så vel olje- og gassnæringen som prosessindustrien, må vi fortelle historiene om disse i andre medier enn utelukkende Fædrelandsvennen. Av omdømmebarometeret ser vi at sørlendingene har fått med seg at vi har silke fremragende bedrifter, mens befolkningen utenfor vår egen region i liten grad har oppdaget dette. Det er jo ikke rart. De må jo bli fortalt det. Det er ikke slik at omdømmearbeid er gratis, enkelt og går fort. Å løfte en regions, en bys eller en bedrifts omdømme er både tidkrevende og ressurskrevende, men som regel svært lønnsomt prosjekt.

Når nettverkene NODE eller Eyde forteller om medlemsbedriftenes innovasjonsgrad, samarbeid og vekst, skjer det ofte i fora som er helt avgjørende for at klyngen og enkeltbedriftene skal kunne få tilgang til forskningsmidler, politisk goodwill og annen støtte til det de gjør. Det betyr ikke at respondentene til Omdømmebarometeret, helt vanlige folk, får tilgang til denne kunnskapen.

Den nasjonale oppmerksomheten må vi sørlendinger hele tiden kjempe om, og den får vi kun unntaksvis når det gjelder høyere utdanning, olje og gass, forskning og det vi nå får avdekket som relativt ukjente sider ved vår landsdel. Vi får det derimot når det gjelder sommer, ferie, aktiviteter for barn, kristenliv og sider ved kulturen som kan oppfattes som lite kjønnsbalansert eller likestilt.

Trondheim, Bergen og Stavanger har i større grad den nasjonale oppmerksomheten på seg, og det er flere årsaker til det. Bergen har det i kraft av å være landets nest største by, i kraft av bergensernes av og til høylytte patriotisme, et stort universitet og – ikke minst viktig – høy tilstedeværelse av nasjonale medier.

Likedan er det med Stavanger og Trondheim. Sterke institusjoner for høyere utdanning, forskning og sterkt fokus fra nasjonale medier preger Trondheim. Stavanger er oljehovedstad, i ferd med å ta rollen som energihovedstad, og med en dynamisk politisk ledelse som ønsker oppmerksomhet på byen. Dessuten er Stavanger villig til å bruke ressurser på posisjonering og oppmerksomhetsskapende arbeid. Uansett: Til syvende og sist vil alltid store byer ha en større attraksjonskraft enn små.

Å bygge omdømme handler om å fortelle om det riktige vi gjør, de historiene som passer til det omdømmet vi ønsker å ha. Historiene må være sanne, gode og helst enkle å forstå. En kan fortelle slike historier på flere måter, enten via reklamekampanjer eller via redaksjonell omtale. Det mest kraftfulle er å klare å gjøre begge deler. Da oppnår man både tydelighet og troverdighet. Noe av det første vi må gjøre er altså å bestemme oss for om vi skal flytte folks inntrykk av vår region. Sier vi ja til dette, må vi beslutte hva vi skal fortelle om vår landsdel. Deretter må vi bli enige om at et slikt arbeid koster penger. I dag er det i stor grad der det stanser: Det er ingen koordinering av dette arbeidet, og liten villighet til å bruke penger. Da nytter det ikke å bli overrasket når vi ser at folk andre steder i landet stort sett har den oppfatningen av Kristiansandsregionen de alltid har hatt.

Det ser heldigvis ut som at vi er forbi den tiden vi diskuterte hvorvidt det er viktig å ha et godt og slitesterkt omdømme. Fædrelandsvennen har allerede slått fast på lederplass at ja, det er viktig med et godt omdømme. Fordi vi skal ha «enda flere flinke, forskjelligartede mennesker for å komme videre på den samme veien. Mange av dem fødes, vokser opp og utdannes her, andre må komme utenfra – fra andre deler av Norge, og fra andre land.»

Selve jobben kan vi ikke overlate til avisa å gjøre. Den må vi gjøre selv.

(Innlegget er opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen, 16.10.09: http://www.fvn.no/mening/debatt/article710211.ece)

Statistisk sett er den eneste måten å vinne i hasardspill å være banken. Selv om du av og til kan vinne ett og annet spill, vil det i det lange løp være huset som vinner.

Slik er det med sosiale medier også.  Det er eierne av mediene som vinner, mens spillerne (dvs i dette tilfellet merkevarebyggerne) taper. Facebook og Twitter er verdt milliarder av dollar.

Hype
Sammenligningen mellom sosiale medier og hasardspill er er relevant, for hypen som omgir sosiale medier brukes for det den er verdt i markedet.  Du rådes til å legge om strategi (og ikke minst budsjett), så du følger teknologien.  Men teknologien er driver kun i begynnelsen av enhver innovasjon (det husker vi godt fra forrige runddans). Etterhvert som markedet lærer seg teknologien vil de aktørene som mestrer både teknologi og som er musikalske i forhold til egen medie- og kommunikasjonsstrategi lykkes.

Respekt og fandenivoldskhet
Vårt råd er å ikke hive seriøs merkevarebygging ut vinduet av redsel for å ikke bli med når Twittertoget går. Bruken av sosiale medier er nemlig ikke noe lineært som beveger seg fra A til Å. Det er snarere en stor arena for en mengde samtaler som går på kryss og tvers. Dersom man nærmer seg denne arenaen med den rette miksen respekt og fandenivoldskhet vil man på sikt lykkes bedre enn både de som kaster seg hodestups inn i det, og de som ikke er tilstede i det hele tatt.

Vil du lære mer?
Vil du lære mer om sosiale medier? Vi er i disse dager i ferd med å lage en endags workshop der vi i fellesskap vil svare på en rekke spørsmål du som driver virksomhet trenger svar på. Blant annet: Hva er sosiale medier? Hva er forskjellig fra kanal til kanal? Hvordan opptre på de forskjellige arenaene? Hva kreves av ressurser for riktig tilstedeværelse? Hvor starter vi? Hvem lykkes i sosiale medier, og hvorfor?

Ta kontakt med Trond eller Sten for å avtale tid!

Hvordan skal Norge ha råd og vilje til å bære oppe en voksende velferdsstat, med alle forventninger og forpliktelser det medfører? Hva skal vi leve av, og hva skal sikre velferden etter at vi har pumpet opp oljen? Hva må vi gjøre de nærmeste årene for å komme dit vi ønsker? Hvilken forskning må til? Hvilken kompetanse trengs, og hvilke bedrifter må vi utvikle de neste årene?

Dette er eksempel på spørsmål som overhodet ikke er blitt berørt i denne valgkampen, men som bør berøres til fordel for terningkast og skjørtelengder.

Les hele kronikken i Fædrelandsvennen her.