Helt siden 1980-tallet har det vært en mer eller mindre aktiv debatt omkring en eventuell fylkessammenslåing. I Arendal og østover har det alltid vært skepsis – fra Lillesand og vestover har det alltid vært en tilsvarende iver. Ja, også sett fra Setesdal fortoner hele fylkesgrensen seg meningsløs.

Bra for Arendal
Jeg tror det er bra for både Arendal og Aust-Agder om fylkene blir slått sammen. Det er ikke noen mirakelkur for vekst og utvikling, men det er flere fordeler enn ulemper ved en slik beslutning – slik jeg ser det. Det er fristende å trekke noen paralleller til storkommune-debatten i Arendal på begynnelsen av 1990-tallet. Da kjempet Moland og Øyestad imot storkommunen med nebb og klør. På Tromøya var det også motstand og skepsis, mens folk på Hisøy tilsynelatende ikke brydde seg all verden. I gamle Arendal kommune så man kommunesammenslåing som eneste farbare vei.

Det ble arrangert folkeavstemninger i flere kommuner, og det kan neppe være noen tvil om at et klart flertall i befolkningen i de fem kommunene var imot storkommunen. Men Stortinget vedtok likevel sammenslåing.

De første årene gikk det vel sant å si ikke så veldig bra. Nye Arendal kommune vegret seg for å rasjonalisere og effektivisere – og valgte heller å beholde mest mulig slik det var før. Og i den grad man gjennomførte endringer, så var det gjennom å øke utgiftene. Logikken var at ingen skulle miste noe de hadde hatt – og tilbudet skulle være likt i hele kommunen. Dermed ble tjenestetilbudet hevet til beste nivå på alle områder – og kommunen gikk bortimot konkurs. For samtidig som utgiftene økte, så reduserte staten overføringene til Arendal. Alle visste at dette ikke kunne gå bra, men man lukket øynene og skjøv problemene foran seg.

Resultatene
Etter kommunevalget i 1999 ble det tatt rev i seilene. Den nye storkommunen fikk et etablert politisk flertall, en ny, ambisiøs og effektiv rådmann var på plass og man gikk offensivt i gang med store omstillinger. I dag ser vi imponerende resultater.

Uten storkommunen hadde det neppe vært mulig å gjennomføre en rekke av de løftene som Arendal har opplevd de siste 10 årene. Kulturhuset hadde aldri blitt noen realitet. Kunstisbanen og idrettsparken på Myra hadde neppe sett dagens lys. Utallige oppgraderinger innenfor skole og eldreomsorg hadde ikke vært mulig. Vekst og knoppskyting i næringslivet ville neppe vært den samme. Det samlede folketallet hadde neppe økt, ettersom ineffektiv arealutnyttelse i de fem tidligere kommunene hindret et helhetlig og fornuftig planlegging. Dersom det hadde vært gjennomført en folkeavstemning i dag, ville det aldri vært mulig å mobilisere et flertall for å gå tilbake til den gamle kommuneinndelingen.

Dette er perspektiver som det forundrer meg er fraværende i den pågående debatten i Arendal, der sentrale aktører møtet utfordringen fra vest med å kreve folkeavstemning først.

Folkeavstemninger som instrument er ikke spesielt effektivt for å ta denne typen beslutninger. Folkeavstemninger handler i stor grad om stemningsbølger – og resultatet er ofte gitt. Dessuten handler fylkessammenslåing om evnen til å se helhet – ikke evnen til å se hva som vi tror er bra bare for meg og min kommune. Det er ulike hensyn som må avveies. Og skal en ja-stemme i Vest-Agder være verdiløs, dersom det er et nei-flertall i Arendal og østover?

Visjonær ledelse
Her trengs det visjonær og målrettet politisk ledelse. Dersom ikke Arendals politikere leser situasjonen nå, kan man på sikt tape mye. Fortsatt finnes det et momentum i saken som inviterer til at Arendal spiller sine kort klokt, fremfor å kaste kortene, låse døra og håpe at spillet dermed er over.

Det er innlysende at Kristiansand vil styrkes gjennom en fylkessammenslåing. Men det er ikke like innlysende at Arendal vil tape – dersom man spiller kortene riktig. For slik det politiske landskapet ser ut, kan Arendal i dagens situasjon oppnå mer gjennom forhandlinger enn det kjøttvekta skulle tilsi. Og dermed kan en frivillig, forhandlet løsning i dag være mye bedre for Arendal enn en fremtidig påtvunget prosess.

Men en sammenslåing fordrer også klokskap fra vestegdene. Dessverre har jeg ikke sett så mye til den – til nå. Dersom man virkelig mener at fylkessammenslåing er av vesentlig betydning, så bør man i det minste på kommunenivå sørge for å la sykehusdebatten ligge akkurat nå. Det er mange som ser for seg at man i fremtiden får ett stort regionalt sykehus på Sørlandet. Og det er godt mulig. I så fall kommer det ikke i Kristiansand – for der er det ikke utbyggingsmuligheter. I dagens situasjon er det heller ikke et reelt spørsmål, fordi realitetene er slik at man må utnytte de sykehuslokalitetene man i dag har best mulig – og det vil minst ta 10-15 år før det i det hele tatt kan bli aktuelt å gjennomføre grunnleggende endringer på dette området. Her vil den medisinske og økonomiske utviklingen være viktigere enn politiske føringer for hva som til syvende og sist blir resultatet.

Derfor er det kontraproduktivt å diskutere dette, slik enkelte ordførere i vestfylket tar til orde for. Derimot burde kristiansanderne og deres eventuelle venner innse at en vellykket sammenslåingsprosess må starte med at storebror viser raushet. Jeg tror ikke vestegdene har noe imot austegdene, men jeg tror vestegdene akkurat som austegdene tenker mest på seg selv.

Skal vi få en dynamisk, god og ønsket utvikling, så krever det at vestegdene starter med å heve blikket – kanskje til og med prøve å se hvordan verden ser ut fra Arendal. De må forstå den andre parten – dersom det skal bli dialog og samhandling ut av det.

Til syvende og sist handler dette om kommunikasjon. Og vi som jobber med kommunikasjon til daglig vet med sikkerhet at gode prosesser starter med en riktig analyse. Gode prosesser innebærer også at man definerer tydelig mål, at man er bevisste på hvilke interesser de ulike målgruppene har og at man involverer og skaper medeierskap til både mål og beslutninger.

Kort sagt: det handler om kunsten å snakke sammen.

(Opprinnelig publisert i Arendals Tidende)

FN by prosjektet er støttet av både Arendal kommune og Aust-Agder fylkeskommune og er på den måten et regional prosjekt. Under FN-by paraplyen er det to prosjekter som vi synes er spesielt relevante. Det ene er Musikk og Miljø , som vi, gjennom vårt engasjement i Hovefestivalen,  er med å utvikle og som handler om festivalsamarbeid relatert til klima og miljø.

Og så er det FN Klimapartner som retter seg mot næringslivet.FN klimapartner består per dags dato av 20 virksomheter fra hele Sørlandet. Dale+Bang er en av dem. Sist uke møtte alle Klimapartnerne den nye Agderbenken til presentasjoner, samtaler og debatt. Tema for møtet var muligheter og utfordringer knyttet til utvikling av Agder som Norges grønne næringslivsregion.

Vi var invitert for å presentere Internasjonalt Senter for Miljøkommunikasjon, som vi er med på å utvikle i samarbeid med Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune. Og det gjorde vi.

Vi snakket om positiv kommunikasjon, om hva som skal til for å skape holdningsendring og til sist adferdsendring. Vi hadde med oss fine tegninger laget av en mini-dalebanger. Tegninger som illustrerte en mulig fremtid. Vi fikk gode tilbakemeldinger fra både næringslivet og fra politikerne. Senteret fylles etterhvert med innhold, og vi er spente på veien videre.

Omdømmearbeid er en langsiktig og tålmodighetskrevende affære. Det siste omdømmebarometeret for Kristiansandsregionen, levert av kommunikasjonsbyrået Ordkraft, har skapt bekymring, blant annet fordi befolkningen i regioner utenfor Agder ikke har et like positivt inntrykk av vår region som vi som bor her har. Typisk nok er det på de «harde» verdiene vi ligger bak andre storbyregioner her til lands, mens vi scorer relativt godt på spørsmål om «mykere» verdier som for eksempel nærhet til natur, reisemål, muligheter for aktiv fritid, trygt å bo og et godt sted å vokse opp.

På enkelte områder, spesielt jobbmuligheter, forskning, internasjonale bedrifter og toleranse, havner Kristiansandsregionen og Sørlandet bak regionene rundt storbyene Bergen, Trondheim og Stavanger.

Det er ingen grunn til å bli verken veldig overrasket eller svært bekymret over funnene som barometeret avdekker. Jeg hadde blitt mer overrasket, dog ikke bekymret, dersom Sørlandet scoret høyt på en omdømmeundersøkelse hvor vi benchmarkes mot Stavanger, Bergen og Trondheim. Grunnen er like enkel som den er åpenbar: Det drives ikke målrettet arbeid for å påvirke vår regions omdømme ute hos «mannen i gata» – verken her eller i resten av landet.

Dersom vi sorterer litt, og analyserer omdømmearbeidet for en hel region, oppdager vi flere krevende øvelser vi må gjennom for å lykkes. Den ene, og den er viktig, er å velge riktige kanaler å kommunisere budskap gjennom. Spør deg selv; hva er det som får deg til å danne et inntrykk av en person, en by eller bedrift du aldri har vært i kontakt med? Svaret er mediene. Dersom vi skal endre oppfatningen av Sørlandet eller Kristiansand hos den delen av Norges befolkning som ikke bor her, må vi naturligvis ta i bruk kanaler som «treffer» målgruppen. I dette tilfellet handler det om riksdekkende medier. Det er en krevende og av og til ressurskrevende øvelse.

Skal noen, enten de bor i Oslo, Sortland eller Levanger, få øynene opp for at vi har store, innovative og til og med verdensledende bedrifter innen så vel olje- og gassnæringen som prosessindustrien, må vi fortelle historiene om disse i andre medier enn utelukkende Fædrelandsvennen. Av omdømmebarometeret ser vi at sørlendingene har fått med seg at vi har silke fremragende bedrifter, mens befolkningen utenfor vår egen region i liten grad har oppdaget dette. Det er jo ikke rart. De må jo bli fortalt det. Det er ikke slik at omdømmearbeid er gratis, enkelt og går fort. Å løfte en regions, en bys eller en bedrifts omdømme er både tidkrevende og ressurskrevende, men som regel svært lønnsomt prosjekt.

Når nettverkene NODE eller Eyde forteller om medlemsbedriftenes innovasjonsgrad, samarbeid og vekst, skjer det ofte i fora som er helt avgjørende for at klyngen og enkeltbedriftene skal kunne få tilgang til forskningsmidler, politisk goodwill og annen støtte til det de gjør. Det betyr ikke at respondentene til Omdømmebarometeret, helt vanlige folk, får tilgang til denne kunnskapen.

Den nasjonale oppmerksomheten må vi sørlendinger hele tiden kjempe om, og den får vi kun unntaksvis når det gjelder høyere utdanning, olje og gass, forskning og det vi nå får avdekket som relativt ukjente sider ved vår landsdel. Vi får det derimot når det gjelder sommer, ferie, aktiviteter for barn, kristenliv og sider ved kulturen som kan oppfattes som lite kjønnsbalansert eller likestilt.

Trondheim, Bergen og Stavanger har i større grad den nasjonale oppmerksomheten på seg, og det er flere årsaker til det. Bergen har det i kraft av å være landets nest største by, i kraft av bergensernes av og til høylytte patriotisme, et stort universitet og – ikke minst viktig – høy tilstedeværelse av nasjonale medier.

Likedan er det med Stavanger og Trondheim. Sterke institusjoner for høyere utdanning, forskning og sterkt fokus fra nasjonale medier preger Trondheim. Stavanger er oljehovedstad, i ferd med å ta rollen som energihovedstad, og med en dynamisk politisk ledelse som ønsker oppmerksomhet på byen. Dessuten er Stavanger villig til å bruke ressurser på posisjonering og oppmerksomhetsskapende arbeid. Uansett: Til syvende og sist vil alltid store byer ha en større attraksjonskraft enn små.

Å bygge omdømme handler om å fortelle om det riktige vi gjør, de historiene som passer til det omdømmet vi ønsker å ha. Historiene må være sanne, gode og helst enkle å forstå. En kan fortelle slike historier på flere måter, enten via reklamekampanjer eller via redaksjonell omtale. Det mest kraftfulle er å klare å gjøre begge deler. Da oppnår man både tydelighet og troverdighet. Noe av det første vi må gjøre er altså å bestemme oss for om vi skal flytte folks inntrykk av vår region. Sier vi ja til dette, må vi beslutte hva vi skal fortelle om vår landsdel. Deretter må vi bli enige om at et slikt arbeid koster penger. I dag er det i stor grad der det stanser: Det er ingen koordinering av dette arbeidet, og liten villighet til å bruke penger. Da nytter det ikke å bli overrasket når vi ser at folk andre steder i landet stort sett har den oppfatningen av Kristiansandsregionen de alltid har hatt.

Det ser heldigvis ut som at vi er forbi den tiden vi diskuterte hvorvidt det er viktig å ha et godt og slitesterkt omdømme. Fædrelandsvennen har allerede slått fast på lederplass at ja, det er viktig med et godt omdømme. Fordi vi skal ha «enda flere flinke, forskjelligartede mennesker for å komme videre på den samme veien. Mange av dem fødes, vokser opp og utdannes her, andre må komme utenfra – fra andre deler av Norge, og fra andre land.»

Selve jobben kan vi ikke overlate til avisa å gjøre. Den må vi gjøre selv.

(Innlegget er opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen, 16.10.09: http://www.fvn.no/mening/debatt/article710211.ece)

Vi har snakket om det før, og kommer til å snakke om det igjen og igjen. Bedrifters samfunnsansvar (corporate responsibility) trer frem som en tydelig forretningstrend og vil være den store ‘snakkisen’ i 2010. Det er dessverre ikke typisk norsk å være god på samfunnsansvar. Vi tror jo ofte vi er best i klassen, men på dette feltet er det veldig mange land som ligger godt foran oss i løypa. Stort forbedringspotensiale med andre ord, og mange muligheter. Så, sann våre ord. Vi tror i alle fall det og tar konsekvensen av det.

Derfor jobber vi kontinuerlig med å bygge kompetanse på dette feltet. I tillegg til å utvikle utvikle ideen om et Senter for Miljøkommunikasjon sammen med regionale myndigheter, følger vi i høst Jørgen Randers  og Atle Middtun sitt kurs i Corporate Responsibility, Globalization and Climate Change på BI .

Sist runde fikk vi presentasjoner fra blant andre Det Norske Veritas og innblikk i deres arbeid med miljø og samfunnsansvar. Og vår favoritt; FIN . De lager klær og er opptatt av etikk og miljøhensyn, og tenker samfunnsanvar i hele verdikjeden. Og tekstilbransjen er jo en versting globalt. Sjekk de ut. Eco Lux snakker FIN om. Økologisk luksus.

En debatt mellom politikere er liksom ikke en ordentlig debatt før kommentatorene har fortalt oss hvem som vant, hvordan de presterte. Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) leverte i fjor en kronikk hvor de kritiserte kommentatorenes altfor sterke posisjon i offentlig debatt, kommentariatets diktatur. De fikk selvsagt på pukkelen av, nettopp, de politiske kommentatorene. I år tror jeg det er enklere å hevde dette synspunktet, og forsker Henrik Thune har nå nylig ment at ekspertkommentatorene i for stor grad definerer den politiske debatten. Vi ser daglig at spalteplass og sendetid settes av til de som skal mene noe om hva politikerne mener. Er dette med på å passivisere oss andre, eller er det med på å øke interessen for politikk? Riktig grep om akkurat dette spørsmålet får vi ikke før noen har forsket på sammenhengene mellom omfanget av kommentervirksomhet og allmenn interesse for politikk.

Kommentatorene selges til oss som en del av valgkampen. Ikke som journalister, som alltid har hatt og skal ha en viktig plass i en slik setting, men som en del av det ordskifte som skal prege valgkamper. Vi kan imidlertid dele kommentatorene i to: De som kommenterer og analyserer, og de som kommenterer og mener. Og tro ikke at noen av disse ikke er med på å forme akkurat din mening, og hvordan du stemmer. Tenk på det neste gang en kommentator snakker til deg.

Først litt forklaring rundt grønne sertifikater, også kalt elsertifikater: Dette er et virkemiddel som opprinnelig skulle fremme produksjon av ny fornybar energi (vind, sol, bio o.l.), rett og slett gjøre dette lønnsomt og konkurransedyktig. Alle energikjøperne er nødt til å kjøpe en viss mengde grønne sertifikater, dermed får produsentene av ny fornybar energi økte inntekter og stimulans til økt produksjon. Ordningen gjelder fra 2012.

Avtalen med Sverige er konstruert på den måten at også vannkraft er tatt med. Det er en strek i regningen for alle som produserer ny fornybar energi ettersom det blir krevende å konkurrere med vannkraften.

Uansett, ordningen vil utvilsomt utløse utbygging av mer vannkraft, spesielt småkraft. Men også landbasert vindkraft vil kunne dra nytte av grønne sertifikater. Her er utviklingen gått så langt at prisen per kWh produsert vindkraft snart er nede på et nivå hvor den kan konkurrere med andre energikilder.

Det var viktig å endelig få en avtale om grønne sertifikater på plass med svenskene. Årsaken til det er delvis at vi er et felles kraftmarked, men også fordi vi kan utnytte våre fantastiske uutnyttede vind og vannressurser på en bedre måte. For alle som tror at Norge vil spille en viktig rolle som energinasjon også etter at oljen har tatt slutt, er dette et viktig første skritt på veien. Dette gjør strømregningen for oss alle noe høyere, men dette er marginalt. Vi må være forberedt på å måtte betale enda mer dersom norsk, ren kraft skal ha mulighet til å bidra til at vi selv og EU når utslippsmålene frem mot 2020.

Hvordan skal Norge ha råd og vilje til å bære oppe en voksende velferdsstat, med alle forventninger og forpliktelser det medfører? Hva skal vi leve av, og hva skal sikre velferden etter at vi har pumpet opp oljen? Hva må vi gjøre de nærmeste årene for å komme dit vi ønsker? Hvilken forskning må til? Hvilken kompetanse trengs, og hvilke bedrifter må vi utvikle de neste årene?

Dette er eksempel på spørsmål som overhodet ikke er blitt berørt i denne valgkampen, men som bør berøres til fordel for terningkast og skjørtelengder.

Les hele kronikken i Fædrelandsvennen her.

Dale+Bang står foran en spennende høst. Satsingen på miljøkommunikasjon og samfunnsansvar skyter fart.Etter en tid med planlegging, oppturer og nedturer, er vi i høst klar for å strekke vår satsing på miljø og bærekraft enda lengre. Vi vil, i samarbeid med noen av våre kunder og andre samarbeidspartnere, gjennomføre noen svært spennende prosjekter i høst – relatert til nettopp noen av verdens største utfordringer.

Samarbeid er et nøkkelord for oss i denne satsingen, og vi håper at vi etter hvert får tilhøre en landsdel som er i front på dette. Vi ser frem til alt vi skal lære, og forhåpentligvis tilføre.

Åja, vi har forresten glemt å si at Dale+Bang fikk hjelp av CO2Focus til å bli klimanøytrale  før vi tok sommerferie. Det betyr at vi har forpliktet oss til å redusere våre utslipp og til å kompensere for det vi ikke klarer å redusere. Et lite skritt i riktig retning.

Obama om klimautfordringen;

Vi vet at klimaendringene vil tvinge frem omstillinger som vil få stor betydning for både næringsliv, offentlig sektor og vi som enkeltindivider. Og vi vet at omstilling kan være både smertefullt og interessant.

Karen har bakgrunn fra UNEP/GRID-Arendal og en rekke frivillige organisasjoner. Hun har de siste årene jobbet internasjonalt og nasjonalt med kommunikasjon, byutvikling og miljøjournalistikk i samarbeid en rekke FN-organisasjoner og andre internasjonale aktører. I Dale+Bang PR inngår hun i et team sammen med blant andre rådgiver Christian Altmann som har fokus på energi og miljø.
I denne kronikken, publisert i Fædrelandsvennen nylig, påpeker og reflekterer Karen rundt følgende faktum: Samfunnsansvar dreier seg om en langsiktig, bærekraftig og god forretningsstrategi. Og ikke minst – det lønner seg. Økonomisk!
Hele kronikken leser du her